My idea of a writer: someone interested in “everything.” […]
I had so many admirations: there was so much to admire.
I looked around and saw importance to which no one was giving its due.
Susan Sontag

Å gi verden form

Det er mulig, sa han, å være forelsket, ikke i en person, men i personens blikk. Jeg mener, i det at et blikk som ikke er ditt eget, lar deg se hvor du er, hvem du er.

Ordene tilhører 101 år gamle Daniel i Ali Smiths «Høst», en roman jeg holder høyt.

Jeg ville skrive noe om mulighetene kunsten, gjennom sin form, holder frem for oss, til å gjøre oss oppmerksomme på verden rundt oss, på hverandre og på oss selv.

Å arbeide med et fotografi vet jeg ikke så mye om. I alle fall ikke mer enn det de fleste av oss vet, der vi går med mobiltelefonen i lommen, tar den opp når augustlyset kommer og sier noe om alle tings avviklinger, eller når kantarellen lyser en ettermiddag i skogen: Se! For ikke å snakke om solnedganger og fullmåner. Det vil seg liksom ikke helt, det er i alle fall en erfaring, når man forbløffet står der og forgjeves forsøker å fange det slik det er.

Men jeg vet noe om å forsøke å gi noe en form. Og jeg vet noe om fortvilelsen og henrykkelsen som går hånd i hånd i det arbeidet. Dette er temaer Ketil og jeg kan snakke lenge om. Og jeg kjenner få andre enn ham, om noen, som ikke lar det viktigste redskapet i dette arbeidet få hvile: oppmerksomheten.

Jeg tenker ofte at det må være en dyp tro på – og en tillit til – oppmerksomheten som ligger til grunn for Ketils arbeider, enten det er et fotografi, en drage eller en stol. I tillegg, en evne til å la oppmerksomheten få arbeide.

Det er så mye, ja, i grunn det meste, som ikke fester seg i løpet av en dag. Det er gammelt nytt at vi lever i en verden og i en tid hvor nettopp bilder og det synlige kastes mot oss i en enorm fart og fra alle kanter, at den sanselige erfaringen svekkes. Hva er det som fester seg, og hvorfor? Dette kan selvsagt være miserable problemstillinger å dvele for lenge ved, men la oss forsøke å gå inn i dem med noe av det som altså for meg kjennetegner både Ketil og arbeidene hans: oppmerksomhet og humør.

Ketil er en historieforteller, i den forstand at arbeidene hans gir betrakteren plass til deltakelse og tankearbeid. For meg er det et av kjennetegnene på kunst; at den har plass til betrakteren, men også at den har en virkning. Som fotograf er han uforutsigelig, og det er ment som et kompliment. Som dragebygger er han intens, nysgjerrig, humørfylt og alvorlig. I samtlige arbeider hviler det en oppriktighet, et ønske om å vise frem noe, se, simpelthen fordi det finnes, men også som en synliggjøring av det vi alle vet: Ingenting varer evig. Slik er det alltid spor av noe dypt menneskelig, enten i helt konkret forstand mellom møter og blikk, men også gjennom sporene etter oss, i Ketils fotografier. Det er et blikk som hele tiden inviterer til noe: til å se opp på himmelen, til å holde blikket til en du er glad i, til å kjenne på overflaten på et redskap.

The relation between what we see and what we know is never settled, skriver John Berger.

Hvordan vi ser noe er avhengig av den enkeltes indre, men samtidig er kunsten i stand til å sette oss fri til å reflektere, assosiere og mene noe. Det vil si: bare når vi tillater det, og er oppmerksomme. Å se noe med en annens blikk er befriende; hvem vil ikke frigjøres fra sine egne blindsoner og perspektiver? Slik kan kunsten utvide vårt eget blikk på verden, i en tid der den slår dype sprekker: Gjennom sin form gi oss muligheten til å erfare den på en selvstendig måte, men også til å sette oss inn i andres indre, slik noe er for andre. Ved hjelp av den kan vi trenge inn i hvem vi dypest sett er.

Ketils arbeider innstiller optikken vår og kvesser blikket vårt.

Ja, slik må det være; en øvelse i oppmerksomhet, i en tid der den er truet, men ikke forsvarsløs.

Mari Nymoen