Tre
Jeg er en bevegelsesfanger fra dypt i historiens røtter
fra innerst i skogens dyp,
med uforutsigbare linjer strukket mot lys, langstrakt, nesten stillestående frihet
jeg er et omriss av noe som skal vare lenger enn oss,
jeg er et sprettertemne gjenglemt borte ved lysningen
jeg er to forbokstaver risset inn i en gammel eik som kanskje skal forsvinne, slik vi forsvant for hverandre, bare lenger bort gjennom lenger tid gjennom større rom
jeg er grantrærne som vaier i vinden, som lener seg over livredde bilister
jeg er julestemningen på pappas skulder, over frosne bekker
forbi skjulte maurtuer
under broer som har sprukket
jeg er de sprakende gnistene mot nattehimmelen
jeg er der du var da du ikke visste hvor du skulle, noen piler med skrift på en falmet og sprukket stolpe
jeg er sponet i håret på hun som har elsket deg akkurat litt for lenge
Luft
Det var slik verden tok oss hit
en hvit fjær mot blå himmel
svevende over bord med hvite duker og perfekt oksidert vin
et vrengt hjørne på bordkanten
videre glir vi over parker og løv som virvler i vinden
en saltomortale som var umulig å forutsi
nedover, sakte på vei mot bakken
og konturene av byen, av menneskene
blir tydeligere, og vi liker ikke det vi ser
vi kan se det herfra nå, at alt er forstørret, at alt har kommet for nærme
vi er på vei – mot bakken
og vi lukker øynene i frykt for sammenstøtet
Noe tar tak. Noe tar oss videre.
Et kast på elleve meter i sekundet, og vi er på vei oppover igjen
vi har gått rundt vår egen akse, rundt hverandres akser, vi har sett verden opp-ned, og vi har kjent det: Vi har kjent at det blåser i håret, at det svir i øynene
og vi har gruet oss til neste hinder
vi har gledet oss til neste utpust
det som stryker seg over ansiktet ditt
mens vi flyr videre
Når vi er så høyt oppe er det ingen som får tak i oss. Og om vi er heldige
er det uendelig med tid til vi styrter mot bakken
Lys
Catch my light, sier hun, og sier at hun egentlig bare er en illusjon, at alt hun egentlig er, er lysets refleksjon, noe øynene mine ser på, og at det er alt som betyr noe
Og jeg tenker at hun er en tosk, men jeg sier ingenting, og jeg tenker at jeg skal stryke henne nedover hele kroppen for å vise at det er jo faen ikke noe lys her, her er det hud og kropp og nese, og ribbein trukket i beige, lange deilige lår og skinker, det er ikke illusjon dette her, tenker jeg og jeg sier, ja, det har du sikkert rett i
så sier hun
Catch my light, fang meg som du ser meg, ikke la meg slippe unna, også tenker jeg: Du ligger jo der, uten en tråd, det er vel ikke sånn at du skal noe sted uansett, og jeg sier ja, selvsagt
mens jeg stiller inn blenderåpningen, måler hvitbalansen, og hører på lyden av lukkertiden at det begynner å mørkne snart
En liten stund senere har hele lyset i rommet endret seg. Hun ser annerledes ut, før hun sier: Fikk du det? Lyset? Jeg er i ferd med å skifte farge nå, så jeg tror du kan komme litt nærmere, og jeg tenker jaså, tar et par steg frem.
Senere den kvelden har jeg sett ei strime med lys smalne i det døra slår igjen, og stillheten henger tungt i rommet. Jeg tenker: Fra nå av skal jeg bare jobbe med døde ting. Det er lettere sånn.
